OPPDAGELSEN AV KURDERNES OPPRINNELSE
Spørsmålet om kurdernes opprinnelse, hvem de er og hvor de kommer fra, har lenge vert et mysterium. Utvilsomt kan vi med få ord si, f.eks. at kurderne er “produkt“av flere lag med kulturell og genetisk materiale, utvikklet over flere tusen år med vandring, innvandring, kulturell innvasjon og innport. Men identifiseringen av røttene og retningen av utviklingen til det nåverende kurdiske folks identitet krever stor innsats. En må studere alle de forskjellige lagene av menneskers forflyttning og kulturelle påvirkning, så mange og så langt tilbake i tid som mulig. Og for å oppnå dette må en grave dypt ned i antikken, diskutere likheter og forskjeller og antropologi, lingistikk, genetikk, teologi, økonomi og for ikke å glemme gamle fortalte historier.

minst fem forskjellige lag kan identifiseres med forskjellig grad av sikkerhet.

Halaf kulturelle periode

De tidligste bevisene langt fra samlet og tydelige kultur delt av innbyggerne i de kurdiske fjellene relateres til perioden av `Halaf kulturen` som begynte for ca 8000 år siden. Oppkalt etter den gammle gravhaugen i Tell Halaf vest for byen Qamishli som nå er kjent som Syrisk Kurdistan, denne kulturen er mest kjent for sin lett gjennkjennelige form på pottemakeri som fortrinnsvis ble produsert i overflod. Utsøkt malt, delikat designet Halaf keramikk er lett skjelnes fra tidligere og senere produksjoner. Bare ved å dømme etter restene av keramikken, ser det ut som Halaf kulturen ble bevart mellom 6000 til 5400 f.k., en periode på rundt 600 år.

Å ta Halaf keramikken som det viktigste eksempel, peker nå mange arkeologer på at denne felles keramiske formen er et enkelt men viktig redskap for å klassifisere forhistoriske kulturer i Midt Østen. Enda, mens felles keramikk kan bety felles kultur, kan det ikke lenger bety felles tilhørighet for de folkene som har produsert dem mer enn delt teppe design kan for folk i dag. I dag f.eks. Turkic Qashaqai, Luric Mamasani og Arab Baseri folkene fra Sør Iran deler alle en liknende teppe design. Etniskspråklige, men i virkeligheten har disse tre folkeslagene ingen ting mer felles. Disse fakta skulle være en klar advarsel til de som ville brukt felles artistiske former, og plast kunst som en indikasjon på felles opphav. Keramiske former må komme i rekken av andre beviser for å lage en sak for felles kultur og folkeslag. Men utspredde Halafiske utgravings steder har mye mer til felles enn formen på keramikken.

Solide beviser har nå dukket opp og påpeker slående likheter når det gjelder mat, teknologi, arkitekur, rituell praksis og utsmykkning, alt dette flettes sammen til noe mer underbyggende. Arkeolog Julian Reade, nå en kurator i det Britiske museum`s departement vest asiatiske antikviteter som erklærer: “mens vi vet lite om hvordan innbyggerne i Halaf tenkte, like lite hvilket eller hvilke språk de brukte for å tenke, og hvilken grad av utstrakthet kunne bli uttrykt verbalt, det virker sansynlig at de hadde sammenlignbare sosiale strukturer, deler mangen av de samme underforståtte verdiene, og at tilog med de som ikke reiste regelmessig, møttes mange fra tid til annen i religiøse eller administrative senter.“(fotnote 1)

Med hjelp av disse arkeologiske kriterier, J.Read likesom M.Roaf ( arkeolog og forhenverende direktør av den Britiske skolen for arkeologer i Irak, nå på Berkeley Universitetet i California) fastsatt grensene til Halaf kulturen. De sammsvarer nesten helt med de områdene Kurdere fremdeles kaller sitt land: fra Kimanshah til Advaman, og fra Afrin nær Middelhavet til de nordlige ommrådene av Van sjøen. Utbredelsen av Halaf keramikken og utbredelsen av Kurderne i dag er nesten en perfekt sammenligning. Det eneste unntaket er Mosul-Tikrit regionen i Mesopotamias lavland. (fotnote 2) James Mellaart, bedre kjent for sin utgravning i Catal Hüyük, i mellomtiden har funnet mye av interiører og kurvblomst motivene til stede på Halaf keramikken og figurene er fremdeles bevart i tekstiler og dekor design til de moderne Kurderne som nå bebor de samme utgravnings stedene i Halaf. (fotnote 3)

Det er svært usansynlig at Halaf folkene utgjorde en innvadrings befolkning. I følge flere demografiske studier, var Zagros fjellene stedet for flerårig befolknings overskudd og press fra 12000 til 5000 år siden, som må ha resultert i mang e episoder av emigrasjon. (fotnote 4) Dette befolknings presset i Zagros-Taurus foldene var en konsekvens av skiftende teknologisk fremmskritt i temmingen av felles avlinger og dyr, og resulterte i en velstående landbruks økonomi og handel, altså høy befolknings tetthet. Halaf fenomenet er sansynligvis resultatet av en massiv intern vandring som lykkes i kulturell forening av befolkningen i Kurdistan.

Det faktum at Halaf kulturen spredte seg så hurtig over en betydelig stor avstand av de kupperte Kurdiske fjellene er tenkt å ha vert resultatet av utviklingen av en ny livsstil og økonomisk aktivitet som nødvendiggjorde bevegelighet, nemmlig nomade flokkene. All forutsatt teknologi var blitt utviklet og de nødvendige dyrene, spesielt hunden, var nå blitt temmet av de jordbrukerne som hadde slått seg ned. De Halafiske figurene av hunder (med muntert oppkrøllete haler utypisk enhver ulv) utgravd fra Jarmo i sentral Kurdistan er det tidligste sikre bevis på utviklingen av “menneskets beste venn” og flokkens mest verdsatte beskytter. (fotnote 5) Nomade gjetere har siden da vert en svært mobil hjørnestein i Zagros-Taurus kultur og samfunn.

UBAID KULTUR PERIODE

Halaf kultur periode endte ved annkommsten, ca 5300 f.k. til en ny kultur, sannsynlig et folk: Ubadians.
Oppkalt etter en arkeologisk jordhaug av al-Ubaid i det moderne Irak, der deres levninger først ble gravd ut, folket av Ubaid kulturen utvidet seg med tiden fra slettene i Mesopotamia opp til fjellene. Kulturen til Ubadierne, eller ur-Euphratiere, som de noen ganger kalles, forosaket en hybrid kultur som vokste frem i fjellene. Denne nye kulturelle fasen omfattet den tidligere Halafi arv, påbygget av denne nye, men utenlandske påvirkningen. Det Ubaide kulturelle herredømmet domminerte det meste av Kurdistan og Mesopotamia i de følgende 1000 år.
Om den språklige og etniske tillknytningen til Ubadierne vet vi ingenting utenom de rene gjettninger. Imidlertid er det de som gav navnene `Tigris` og `Euphrat` til de største elvene i Kurdistan og Mesopotamia. (fotnote 6)

Personlig har jeg begynt å mistenke at det Ubadiske folket kan vere identiske eller i slektskap til de gåtefulle “Khaldi”. Khaldiene er godt representert i det gamle Kurdistan, og med tiden “kurdisert” til å overleve i dag så mange Kurdiske klaner og stammer med variasjoner av det gamle navnet, som de moderne Khalikan. (fotnote 7) De moderne overlevende er funnet akkurat der de klassiske Graeco-Roman kildene lagret Khalidene rundt 2000 år tilbake: hovedsaklig i nordlige og vestlige Kurdistan. Med støtte i denne en må notere seg det viktige faktum at Ubadierne ble funnet i lavlandet i Mesopotamia men også i høylandet i Kurdistand, det gjelder også for Khalidene som ble funnet i store tall i begge regioner. Som deres høylands gren, lavlands Khalidene ble med tiden tatt med. I Mesopotamia, ble Ubadierne semitert, mens de blir kjent som de feirede Chaldeans.
Det kulturelle sammenstøtet fra Ubadirene på fjellenes sammfunn var, ikke desto mindre, enorm, skjønt tydeligvis var det ikke særlig dypt.

HURRIAN KULTUR PERIODE

Omtrent 4300 f.k, en ny kultur , og muligens et nytt folk, kom til å domminere fjellene: Hurrianerne.
Om Hurrianerne vet vi mye mer, og størrelsen av kjennskapen blir større ettersom tiden blir mer nylig. Vi vet f.eks. at Hurrianerne spredte seg langt og vidt ut i Zagros-Taurus-Pontus fjell systemet, og trengte seg for en tid også inn på nabo slettene i Mesopotamia og det Iranske platå. Imidlertid spredde de seg ikke så langt fra fjellet. Økonomien deres var overraskende integrert og fokusert, sammen med deres politiske bånd, som går hovedsaklig parallelt med Zagros-Taurus-Pontus fjellene, heller enn å stråle ut til lavlandet, som var saken under den foregående Ubadiske kulturelle perioden. Fjell-slette økonomisk utveksling forble andre prioritert i viktighet, når en dømmer etter de arkeologiske funnene av varer og deres opprinnelse.
Hurrianerne snakket et språk, eller skikkelig, flere språk, fra den nord-østlige gruppen av Caucasic familien av språk, langt ute i slekt med moderne Chechen, Lezgian og Lakz. Deres retning av Hurrianske Utvidelse er enda ikke forstått, og på ingen måte skulle bli tatt for å vere nord-sør, i.e., en utvidelse ut av Caucasus, som ofte er antydet uten noen form for bevis. Det kan vere at de raskt formerende Hurrianerne som introduserte nord-øst Caucasiske språket til Caucasus, istedet for å ha begynt fra den lille, lite befolkede regionen. I lang tid forble statene, som var grunnlagt av Hurrianerne, små, til rundt 2500 f.k når større politiske millitære entiteter utviklet seg utover de gamle, Hurrianske by grensene. Seks polities er spesielt å nevne: Urartu, Musha/Mushku, Urkish, Subar/Saubar, Baini, Guti/Qutil og Manna. Kongedømmet Mushku er nå trodd å ha bragt den endelige undergang av Hittitiene i Anatolia. Navnet deres overlever i byen Mush/Mus i nord sentrale Kurdistan i Tyrkia. Subaruene som oppererte fra områdene nord for den moderne byen Arbil i sentral Kurdistan har etterlatt navnet i den folkerike og historiske Kurdiske stamme konføderasjon av Zubari, som enda innehar områdene nord for Arbil.
Guti/Qutilene av sentral og sørlige Kurdistan, etter gradvis å ha forenet de mimdre fyrstedømmene i fjellene, ble de sterke nok i 2250 f.k til faktisk å annektere Sumeria og resten av lavlandet i Mesopotamia. Gutil/Qutil dynastiet hersket over Sumeria i 130 år til 2120 f.k.
Fire legendariske imperier, Arrap’ha, Melidi, Washukani og Aratta, tjente Hurrianerne i deres inter regionale handel med økonomier utenfor fjellene. Med sikkerhet kan Arrap’ha identifiseres med de moderne Kirkuk, Melidi med Malatya, mens Washukani og aratta er sansynlige å identifisere, respektivt, med de rike arkeologiske funn stedene av Godin Teppa (nær Kangawar i sørøst Kurdistan, Iran) og Tell Fakhariva ( vest for Qamishli, i vest sentral Kurdistan, Syria). I midten av det andre millenium f.k, ser det ut som kulturen og folkene av Kurdistan har blitt forenet under en Hurriansk identitet.
Arven fra Hurrianerne til den nåverende Kurdiske kulturen er grunnleggende. Det er slått fast i den rike Kurdiske religion, mytologi, materiale og krigs vitenskap, til og med genene. Nær tre kvart av Kurdiske klan navn og nesten halvdelen av topografiske og urbanske navn er også av Hurriansk opprinnelse, e.g., navnene til klanene Bukhti, Tirikan, Bazavni, Bakran,Mand; elvene Murad, Balik og Khabur, Van innsjøen; byene Mardin, Ziwiva og Dinawar. Mytologiske og religiøse symbol tilstede i kunsten til de senere Hurrianske dynastier, slik som Mannaeans og Kassites fra øst Kurdistan, og lullus fra sørøst, tilstede i deler som fremdeles kan observeres i den eldgamle Kurdiske religionen Yazdanism, bedre kjent i dag med sin varierte benevnelse som Alevism, Yezidism og Yarisanism (ahl-i-hagg).
Det er fasinerende å kjenne igjenn opprinnelsen til mange av tattoverings motivene som enda blir brukt av de tradisjonelle kurderne på deres kropper som kopier av de som dukker opp på de Hurrianske figurene. En slik er kombinasjonen som inkorporerer slangen, solspeilet, hund og comb/regn motiver. Faktisk er noen av disse Hurrianske tattoverings motivene også å finne i dekoren på religiøs kunst fra Yezdi Kurdere, som er funnet mest fremstående på det aller helligste i Lalish.
I slutten av den Hurrianske perioden, ser det ut som Kurdistan har blitt kulturelt og befolkningsmessig homogenisert for å forme en enkelt civilisasjon som ble identifisert slik av til rensende kulturer og folk. Sumerianerne f.eks. kallte alle fra de kurdiske fjellene for “Subaru”, mens Akkadierne, Assyrerne og Babylonierne brukte “Guti/Qutil”. For de eldgammle Jødene, var de alle “Qarduim”. Alle disse forhistoriske navnene har en moderne vri i de største Kurdiske klanene, og var på ingen måte resultat av fantasien til de tidligere Mesopotamierne. Lavlands beboerne i Mesopotamia må ha sett ensartetheten av kulturen (og antagelig etnisiteten) til folket fra de Kurdiske fjellene, og fikk dem til å kalle fjellbeboerne med et enkelt innfødt etnisk/stamme navn som var mest kjent for dem gjennom alle tider. Likesom, i dag kjenner vi de samme fjellfolkene som Kurdere. Dette bildet på det kulturelle homogeniserte Kurdistan kom ikke til å vare.

ARYAN PERIODEN

Så tidlig som 2000 f.k., hadde fortroppene til de Indo-Europeisk snakkende stamme immigrantene, så som Hittitiene og Mittaniene(Sindis), ankommet det sør-vestlige Asia. Mens Hittitiene hadde liten effekt på det Kurdiske fjell folket, slo Mittaniene seg ned i Kurdistan rundt de moderne Divarbakir, og påvirket de innfødte på flere viktige punkt, spesielt innføringen av knyttet teppevev. Til og med teppe design fra Mittaniene, gjennkjent i kopiene i de Assyriske gulv dekorene, forble kjennemerket i Kurdiske tepper og kelimer. De moderne Mina khâni og Chwar Such stilene er grunnleggende de samme i dag som de Assyrerene kopierte og skildret for nesten 3000 år siden.
Navnet `Mittani` overlever i dag i de Kurdiske klanene Mittani og Millani/Milli som bebor de exakt samme geografiske ommrådene i Kurdistan som de eldgamle Mittaniene. Imidlertid “Mittani” navnet er mer et Hurriansk navn enn et Aryansk. I begynnelsenav Aryansk immigrasjon til Kurdistan, var bare aristokratene i den høytstående kriger gruppen Aryanske, mens resten av folkene Hurrianske på alle måter. Det Mittanisk aristokratiske hus var med stor sikkerhet fra de Sindiske immigrantene, som overlever i dag i de folkerike Kurdiske Sindi klanene-igjenn- i de samme områdene som Mittani kongerike en gang eksisterte. Disse gamle Sindiene ser ut til å ha vert en Indisk og ikke Iransk gruppe folk, faktisk en gren av de mer kjente Sindiene fra India-Pakistan, som har gitt navnet til elven Indus og faktisk til India. (fotnote Mens mesteparten av Sindiene flyttet videre til India, vandret noen inn i Kurdistan for å gi et løft til Mittani Royal House og til de moderne Sindi Kurderne. Andre ble tilbake i Europa, og er dokumentert i det første århundre e.k. boende på Taiman halv-øyen i Azov havet mellom Russland og Ukraina.
Forventet, den Mittaniske ‘pantheon’ inkluderer navn som Indra, Varuna, Suriva og Nasatva som er typisk Indisk. Mittaniene kunne ha introdusert , i denne perioden, noen av de Indic/vedic tradisjonene som ser ut til å ha oppstått i den Kurdiske tradisjonen Yasdanism.
Skredet av de Indo-Europeiske stammene, imidlertid, kom omkring 1200 f.k., regner ‘havoc’ på økonomien og gjorde kulturen i fjellene og i lavlandet like. Nord var bebodd av Haigene som vi kjenner som Armenere, mens resten av fjellene ble målet for bosetting av forskjellige Iranske folk, som Medes, Persian, Scythians, Sarmatians, og Sargathians ( viss navn overlever i Zagros fjellene).
I løpet av 850 f.k., ble de siste Hurrianske statene blitt fortrengt av innvaderende Aryanere, som måtte ha vert i betydelige antall. De klarte over tid å forandre det Hurrianske språket(språkene) blant folket i Kurdistan, likesom deres genetiske “utseende”. Rundt det tredje århundre f.k., var aryaniseringen av fjell samfunnene praktisk talt komplett.
Siden “stjernen” av Mittani var klarest i 1500 f.k., fortsatte den Aryanske innflytelsen i varierende styrke å dukke opp forskjellige steder i Kurdistan. Imidlertid kunne ingen sammenlignes eller overgå Mittaniene slik som Medianene. Gjennombruddet til Medianene fra deres hovedstad i Ecbatana (moderne Hamadan) i 727 inntraff sammen med fallet til det siste store Hurrianske kongedømmet: Mannaeanerne. Uten å ta hensyn til den stolte arven etter de Hurrianske stater til og med Aryans imperie i Mittani som direkte kan kreves på alle grunnlag av de moderne Kurdere, det er Medene som kurdere er blitt mest glad i. Medene er blitt krevd av Kurdere og erklært av andre å vere deres forfedre. Dette er merkelig, når vi ser hvor mange millenium av kulturer og etnisk utvikling gikk foran økningen av Medes til Kurdistan. I realiteten er ikke Medes no mer forfedre til de moderne kurderne enn alle andre Halafiere, Hurrianere og Mittaniere som kom før dem eller religionen til andre folk og stater som kom etter dem. Uansett , i dag, ble til og med den første Kurdiske satelitt tv senderen gitt navnet “Med Tv” (kurdisk for “Median Tv”). Fortryllelsen av Kurderne med den Medianske føderasjon (a.k.a, imperie) som endte 549 f.k. forble høyest.
Det overrasker mange at blant Kurdere, Aryansk kultur var og fremdeles er nr to til den av Hurrianerne. Kulturellt bragte Aryanerne lite med seg å legge til det som allerede fantes i Zagros-Taurus regionen. Kulturell sofistikering og sivilisasjon er ikke det nomadene er kjent for. På den andre side heller nomadene mot å utslette det bebodde liv og kultur de finner på deres vei som motstandere for besittelse av land og politisk dominans. Vi har ikke nok bevis, blandt annet en økonomisk mørk alder som varte ca 500 år i de områdene berørt av Aryanerne, at de oppførte seg på samme barbariske måte.
Den Aryanske påvirkningen på de lokale Hurrian Kurdiske folk må ha vert svært lik det som hendte i Anatolia 2500 år senere når Tyrkiske nomader brøt seg inn etter slaget om Manzikert i AD 1071. Mye innsikt kan læres av det mer nylige sammenbruddet av den eldre, murkier Aryanske episoden. Følgende Manzikert, de tyrkiske nomadene gradvis meddelte sitt språk til alle millionene av siviliserte, sofistikerte Anatoliene som de omvendte fra kristendommen til deres egen religion: Hanafi Sunni Islam. Nesten alle i Anatolia anntok gradvis en ny Tyrkisk identitet når de konverterte til Islam. Men, dette betydde ikke at den gamle kulturen, menneskelig og genetiske arven opphørte å eksistere. Tvert i mot, de rike og gammle Anatoliske kulturene og folkene opprettholdt sin eksistens under en ny Tyrkisk identitet, Albeit, med tillegg av noe genetisk og kulturelt materiale ført over av nomadene.

Arkitektur, intern og monumental, dekorativ kunst, landbruks teknikk, gjete praksis, og religion forble mye det samme i Kurdistan under Aryansk bosetting, imens folkene snakket mer og mer det indo-europeiske, Iranske språket til de Aryanske immigrantene, tillot nye guddom til deres tidligere Hurrianske pantheon, og ble lysere i ansiktsfargen. Ingen brå forandring ble møtt i kulturen til Kurdistan mens denne lingvistiske og genetiske skiftet fant sted under det Aryanske presset, unntatt tilsynekomsten av den såkalte,”gray ware” keramikken.

Så nær som alt i samtids kulturen til Kurderne, kan spores til denne massive Hurrianske understrukturen, med det Aryanske overbygget vanligvis ganske overfladisk og “skin deep” for å bruke et uttrykk, på mange grunnleggende punkt. Til og med den tids -ærede Kurdiske gerilja krigførings taktikken finner sine røtter blant Hurrian Gutis lenge før den var tatt i bruk som en godt testet og utviklet taktikk av Median Cyaxares i de Assyriske kampanjene i 612 f.k . I Bisitun inskripsjonene, gjør den persiske kong Darius også notat om denne kamp taktikken brukt av fjell folkene mot hans styrker, der han kaller geriljaen ‘Kara’ (en lexikalsk vri av termen “guerilla”). 800 år senere, Kong Ardasher, grunnleggeren av det Persiske Sasanian dynastiet, møtte den samme defensive takktikken av Kurderne. Termen han brukte for de er: Jan-spâr, som er nesten identisk med den moderne term som Kurderne gir sine gerilja krigere: Peshmerga.

Så langt er seiers “sylinderen” av den assyriske Kong Tiglath-pileser 1 ( 1114-1076 f.k ) den eldste protokoll over fordelingen av det etniske navnet til Kurderne. De er protokollført som “Kurti” eller “Qurti” blant folkene som Kongen bekjempet i sine fjell kampanjer sør for Lake Van regionen. En mer exakt lokalisering av “Kurti” er gitt i det samme dokumente som Mt. Azu/Hazu. Vi er ekstremt heldige at denne “adressen” fremdeles i bruk til for ca 60 år siden-over 3100 år etter Tiglath-pileser 1. Byen Kurti i Mt. Hizan regionen sør for Lake Van er den samme som “Kurti i Mt. Azu” til Assyrerne! Byen Kurti tjente fortsatt som Høysetet for et Kurdisk fyrste hus når den Kurdiske historikeren Sharaf al-din Bitlisi la dynastiets historie til hans feirede historie, Sharafnâma, i 1597. Dette “fødestedet” til Kurderne fortsatte å være kjent med archaic navnet til den Tyrkiske regjeringen skiftet dets navn og det til eponymous elv til Bahcesaray i 1930s. Det eldste Kurdiske stedsnavn-dets “fødested” følgelig gikk inn i historien, så nylig i historien.

Den Akkadiske term “kurti”betegnet vagt og ubestemt porsjon eller gruppe av innbyggere av Zagros (og øst Taurus) fjellene. Til deres ende i det sjette århundre f.k, på den andre side, Babyloniere løslig(og tydlig nedsettende) kalte nesten alle som levde i Zagros-Taurus systemet for “Guti”, inkludert Mediene! Men Babyloniske protokoller attesterte også mange flere spesifike underinndelte navn som Mardi, Kardaka, Lullubi og Qardu, de siste tre har alle vert brukt ofte i den unødvendige kontrovers om røttene og oldtidens bruk av term ‘Kurd’, og spørsmålet om tilstedeværelsen av generell etnisk betegnelse.

I det tredje århundre f.k, i en hver kurs, termen Kurd ( eller heller “Kurti”) var helt avgjort blitt etablert. Polvbius (d. ca.133 f.k ) i hans historie når han rapporterte om hendelsene av 221-220 f.k, (fotnote 9) og Strabo (d.ca AD 48) i sin geografi (fotnote10) er de tidligste vestlige kildene jeg vet om som har gjort omtale om Kurderne med deres etniske navn, albeit, på latin Cyrtii, “Kurti”. Historikerene Livy, Pliny,Plutarch, og mye senere, Procopius nevnte også dette dette navnet for den innfødte befolkningen i Media og deler av Anatolia i de klassiske tidene. Ptolemy gir oss utilsiktet en matrise av Kurdiske stamme navn, når han skriver de ned som de oppstår som toponymer for hvor stammene hørte til. Bagraoandene for Bagrawands eller Bakrans av Diyarbakir, Belcanea for Belikans fra Antep, Tigranoandene for Tirigans fra Hakkari, Sophene for Subhans fra Elazig, Derzene for Dersimis og Bokhtanoi for Bokhti(Bohtans) osv. disse stammene finnes fremdeles i dag.

Når de Aryanske Medene og Persere ankom på øst flankene av Zagros rundt 1000 f.k, var en massiv intern vandring fra østlige Taurus og nordlige og sentral Zagros mot sør Zagros i fremgang. I det sjette århundre f.k, ble mange store stammer som vi finner i dag blant Kurderne, også tilstede i sørlige Zagros, i Fars og til og med Kirman. Så tidlig som det tredje århundre f.k er “kurtioi”rapportert av Grekerne, og senere av Roman forfattere (den latinske form for Qyrtii) for å bebo sør Zagros (Persis eller Pars/Fars) likeså sentral og nord Zagros (riktig Kurdistan). Dette fortsatte inn i neste millenium, med hvilken tid, det etniske navnet “Kurd” var blitt etablert for nesten alle om ikke alle innbyggerne i fjellene, fra stredet av Hormus til hjertet av Anatolia. Nord Zagros og Anatolia gikk en gang sammen med forskjellige og beslektede grupper av folk som snakket Iransk tungemål. For ca 2000 år siden, mange av disse, slik som Iranske Pontians, Commagenes,Cappadocians, vestlige Meds og de Indiske Mittanis, slik som de tidligere Hurrian Mannas, Lullus, Saubarus, Kardakas, og Qutils, var blitt helt absorbert inn i en ny Kurdisk etnisk dam. Disse er blant mange fjell-boende folk vis assimilasjon har formet genetisk, kulturelt, sosialt og lingvistisk samtids Kurderne. Den Kurdiske ulikheten i rase, tradisjon og forskjellige dialekter møtt i dag peker i retning av denne blandings identiteten.

Reflektert på den gradvise og organiske assimileringen av en av disse gruppene til en større Kurdisk etnisk dam, bygget på Elder (d. e.k 79) prøver å forsone seg med hva som for ham virket som et navne skifte for et familiært folk. Oppregningen av nasjonene i den kjente verden, kunngjør han,”forbindelsen til Adiabene [sentral Kurdistan sentrert på Arbill] er folket som tidligere ble kalt Carduchi [Kardukh] og nå Corduenis fortid som strømmer i elven Tigris…”(fotnote 11)

Disse Carduchiene nevnt av Pliny er det samme folket som Xenophon og hans ti tusen Greske tropper hadde møtt nær tre århundre tidligere når de trekte seg tilbake gjennom Kurdistan i 401 f.k. Xenophon kalte de “Kardukhoi” Navnet er sannsynelig det samme som ‘Kardaka,’(folket som gav en del av den Babyloniske kongelige vakter før 530 f.k), og ‘Qarduim’ (ofte nevnt i Talmud). (fotnote 12).

De tidlige Islamske kildene regnet opp ti av de kurdiske stammene og familie klanene utenfor Kurdiske grenser i sør Zagros, Caucasus, Elburz, Taurus og Amanus fjellene. Imidlertid, med tiden assimilert disse inn i det lokale. Dette fakta har vert en uberettiget kilde til forvirring for mange moderne forfattere av Kurdisk historie. Ukjent med historien og utbredelsen av Kurdisk vandring og søken, på det nåværende tidspunkt, svært få Kurdere i disse andre fjell områdene, de har ofte trukket feil konklusjon om at term “Kurd” ikke kunne ha vært et etnisk navn men heller en benevnelse for alle fjell nomadene generelt. Disse overfladiske hypotesene er neppe verdt å motbevise, når du innser at ingen slik tvil er gitt om noen andre “mobile” nationer så som Ttyrkerne og Araberne som har spredt og kontrahert regelmessig over tusenvis av mil av territoriet. (fotnote 13)

Fra tiden Kurderne ble Aryanisert til det 16 århundre av vår tid, forble den Kurdiske kultur nesten uforandret, på tross av introduksjonen av nye imperier, religioner, og immigranter. Kurderne forble primært følgere av den eldgamle , Hurrianske religionen av Yazdanismen, snakket et Iransk språk som de middelalder Islamske kildene kalte for Pahlawani. Pahlawani overlever i dag i dialekten til Gurani og Dimili (Zaza) i utkanten av Kurdistan. Bare tapet av Kurdere i det sørlige Zagros gjennom deres forvandling til Lurs og en frisk økning av Kurdere i Elbruz og Pontus fjellene er nevneverdige hendelser.

SEMITIC OG TYRKISK PERIODE

Etter den Aryanske bosettingen, fortsatte Kurdistan å motta nye folk og kulturell innflytelse, men ingen sterk nok til å forandre den Kurdiske kultur og etniske identitet som Aryanerne gjorde. Store antall av Aramaic snakkende folk ser ut til bare å ha slått seg ned i de lettere tilgjengelige dalene av vest Kurdistan. Gjennom introduksjonen av Jøde dommen, og senere Kristendommen, oppga noen av Kurderne å snakke Kurdisk og gikk over til Aramic på tross av knappheten av Aramaic demografisk element. Det er fascinerende å notere seg gjennom å studere samtids Kurdisk kultur, at Jødedommen har hatt en dypere og mer varig innflytelse på Kurdisk kultur og religion enn Kristendommen, på tross av at de fleste etniske naboene til Kurderne mellom femte og tolvte århundre var Kristne.

Rollen til Araberne og nedslaget av Islam på det Kurdiske samfunn og kultur er mindre vanskelig å få overblikk over. Den Arabiske halvøyen opplevde en rømmende befolknings eksplosjon når ankomsten av Islam oversatte presset til et massivt utbrudd av Arabiske nomader og frembrakte bosetningen av utenlandske land. I Kurdistan slo Arabiske stammer seg ned ved nesten alle større byer og landbruks senter. I det tiende århundre, raporterte Islamiske historikere og geografer Arabisk befolkning blant Kurderne fra nord grensene av Lake Van til Dinawar og fra Hamadan til Malatya. Disse assimilerte til slutt, forlot bare deres genetiske merke (som de “darker-complected” by Kurderne), og testamenterte bort to exotiske semitiske lyder til talen til mange Kurdere: stemmebånds a og h.

Den samme rekken av innflytelse gjaldt også Tyrkisk bosetting i Kurdistan og dets kulturelle sammenstøt. Mange århundre av Tyrkisk nomadisk passasje gjennom Kurdistan som begynte med det 12 århundre, ødela totalt de bosatte Kurderne og deres økonomi, som de Aryanske vandringer hadde gjort 2500 år tidligere. Den Tyrkiske kulturelle arven var i seg selv null, men styrken av intern forandring den slapp fri i det Kurdiske samfunn viste seg å bli like avgjørende som den Aryanske invasjon og bosetting. Kurdistan skulle sikkert blitt “Tyrkifisert” under dette voldsomme nomadiske presset og nedrytningen, hadde det ikke vert for en gruppe Kurdiske nomader, de energiske Kurmanj, som kom fra Hakkaris høyland for å fylle nesten hver lille nisje som var ledig etter Kurdiske jordbrukere og mindre energiske nomader under det Tyrkiske presset. Tyrkiske nomader hovedsakelig steppe nomader, og bevist mindre enn en match for Kurmanj fjell nomader i det tøffe terrenget i Kurdistan. Noen Kurdere var med sikkerhet “Tyrkifisert; e.g. de befolkede stammene av Dimbuli, Sheqaqi, Barani og Jewanshir. På den andre side var mange Kurdiske stammer med Tyrkiske navn(e.g. Karachul, Chol, Oghaz, Jambul, Devalu, Karaqich og Chichak) assimilerte Tyrkiske og Turcoman stammer som hadde etterlatt bare sine navn og var på alle andre måter Kurdifisert.
Dette massive stamme sammenbruddet som kunne satt seg over tid, tok en ny og mer ødeleggende vending under komme av en årelang masseødeleggelse i Kurdisk og Armensk territorie i øst Anatolia i det 16 århundre. Den avgjørende runden av massiv nomadisering av Kurdere ble laget av de lange Perso-Ottoman krigene og spesielt Safavids’ “brennende-jord” politikk. Mer viktig enda var den dødelige økonomiske utblåsningen som følge av skifte av sjø transporten av øst-vest handelen som også begynte i skiftet av det 16 århundre. Sammen kunngjorde de begynnelsen av enden for mye av det sosiale stoff sofistikerte kulturen til Kurdistan som den hadde eksistert siden Medenes tid. Jordbrukere, bymessig basert Kurdisk kultur og samfunn skiftet til en nomadisk økonomi under en nylig antatt identitet. De nomadiserte Kurdiske jordbrukerne godtok etter hvert Shafiite Sunni Islam fra Kurmanj nomadene og begynte å snakke en dialekt av Kurmanji, en nær slekt til den gamle Pahlawani. Med tiden ble den eldre Kurdiske Samfunn-religion og språk til tross-ble forminsket og fysisk skubbet til utkantene av Kurdistan. På det nåværende tidspunkt snakker tre kvart av Kurderne forskjellige dialekter av Kurmanji og liknende tall praktisere Shafiite Sunni Islam. I en mening, “Kurmanj”assimilerte “Kurdere”, og i prosessen tok de det gamle etniske navnet og arvet alt som var igjen av den eldre kulturen. Til for bare 50 år siden, identifiserte største delen av Kurderne seg som Kurmanj og deres språk som Kurmanji. Det var de utenforstående og de utdannede som fortsatte ensartet å kalle dem Kurdere, uten hensyn til språket de snakket, religionen de praktiserte, eller den økonomiske livsstilen de fulgte. Imidlertid, i de siste 50 årene har termen “kurmanj” som en etnisk benevnelse hensysløst blitt slått ned av dens egen innfødte befolkning og deres ledere til fordel for termen “Kurd”. Bare de mest fjernt liggende områdene av fjellene og de tilhørende men befolkede Kurdiske exclave i Khurasan og Turkmenistan er termen “Kurmanj” gitt rutinemessig av vanlige folk for deres etniske tilknytning. Dette forsvinner også raskt under innflytelse fra de utdannede Kurderne.
Der er, som forventet, en sterk sammenheng mellom praktiseringen av eldre Yazdani religion og bruken av språket Pahlawani, som det også er en nær sammenheng mellom å være Muslim og å snakke Kurmanji. Skiftet fra det tidligere til den siste identitet i Kurdistan øker i fart, og virker forutbestemt til totalt å drukne de resterende Pahlawani-Yazdani identiteten av det eldre Kurdistan. Bare en krympende del av Kurderne snakker fremdeles Pahlawani i form av dialektene av Dimli(Zaza) i nord-vest Kurdistan i Tyrkia, og som Gurani, Laki og Hewrami (Awramani) i sør-øst Kurdistan i Iran og Iraq. Den gamle religionen Yazdanism er fremdeles praktisert som Alevism, Yezidism og Yarisanism (Ahl-i-Haqq) fellesbenevner, men disse krymper også i tall og viktighet.
Med introduksjonen av moderne tids kommunikasjons systemer til den Kurdiske befolkning, ble prosessen med kulturell og etnisk homogenisering av Kurderne uunngåelig fremskyndet. Det siste steg i utviklingen av Kurdisk kultur og etnisk identitet er nærmest fullført i dag. Den Kurdisk etniske identiteten er slik forutbestemt å omfatte Kurmanji talende, Shafiite Muslimske folk, det siste laget å legge til de mange tidligere lagene som, i kombinasjon, hjelper Kurderne å finne ut hva og hvem de er i dag: arven til millennie av Kulturell og genetisk utvikling av de opprinnelige innbyggerne av Zagros-Taurus fjell systemene.

FOTNOTER

1. Julian Reade, Mesopotamia (Cambridge: Harvard Universitets Presse, 1991), 17.
2. Michael Roaf, Cultural Atlas of Mesopotamia and the Ancient Near East(New York:Equinox-Oxford, 1990), 49.
3. James Mellaart, THe Neolithic of the Near East(New York: Scribner, 1975).
4. E.g., T. Cuyler Young, T., “The Iranian Migration into the Zagros,” Iran V (1967); Cuyler Young, T., “Population Dynamics and Philosophical Dichotomies,” in L.D. Levine and T.C. Young, Jr., eds., Mountains and Lowlands: Essays in the Archaeology of Greater Mesopotamia (Malibu, California: Bibliotheca Mesopotamica, vol. 7, 1977);Smith, P., “Iran 9000-4000 BC.” Expedition 13 (1971 Bridsell, J.B., “Some Population Problems Involving Pleistocene Man,” Population Studies: Animal Ecology and Demography, Cold Spring Harbor Symposia in Quantitative Biology 22 (Cold Spring, Colorado, 1957; and particularly, Smith, P. and T. Cuyler Young, “The Force of Numbers: Population Pressure in the Central Zagros 12000-4500 BC,” The Hilly Flanks, Essays on the Prehistory of Southwestern Asia (Chicago, 1982).
5. Charles Reed, “A Review of the Archaeological Evidence on Animal Domestication in the Prehistoric Near East,” in R. Braidwood and B. Howe, eds., Prehistoric Inveestigation in Iraqi Kurdistan (Chicago: University of Chicago, 1960), 128.
6. As well as the names of almost all the cities that we now recognize as Sumerian.
7. Khalid>Kalli+the clan Suffix, Kan>Khalikan.
8. det some er kjent I vesten som River Indus, er River Sindh for innfødte fra Indiske Subkontinent. Sørlige tredjedel av Pakistan er fremdeles området til Sindi folket og er kjent med navnet. Navnet “India” stammer fra Sindh gjennom den gamle Persiske ommdannelsen av bokstavene S til H (en valig praksis i det språket), for å produsere Hind. De gamle Grekerne tok opp denne Persiske utførelsen av navnet (i.e., Hind) og droppet bokstaven H (som er vanlig i det språket), endte opp med navnet “Ind,” + den Greske suffixen us, og fikk “Indus”.
9. Polybius. Histories, V.52.
10. Strabo, Geography, V.xi.13.2-3;V11.xv.15.1.
11. Pliny. Natural History V1.xviii.46.
12. I det 20 århundret har mange hypoteser kommet frem for å knytte navnet Kurd til det fra de gamle Hurrian Guti (Hallo, 1971) eller “Kardukhoi” fre den greske historikeren Xenophon (Cawkwell, 1979), ingen av de kan lenger forbli opprettholdt i lys av oppdagelsen av aforemtioned Assyriske stål. Navnet Guti, i alle fall , overlever klart i dag i navnet til den Kurdiske Klan Judikan, som bebor hjertelandet til de eldgamle Gutis i sørlige Kurdistan. “Kardukhoi” som deretter kom til å bli kjent som Gordyene for de klassiske forfatterne, er ingen andre enn forgjengerne til de moderne Girdi klan av Kurdere som fremdeles er boende på samme stedet som de eldgamle Kardukhoi/Godyene ble funnet. Navnet “Kurti/Kurd” ser ut til å være av Aryansk opprinnelse,-faktisk en av de første i Kurdistan,- i stedet for de mer vanlige Hurrianske klan navnene møtt i alle periodene helt til i dag og inkluderer Khardukhoi og Guti.
13. ingen “bevis” uten om en enkelt, vag frase av en middelaldersk Persisk forfatter, Hamza Isfahani, har noen gang vert fremsatt for å støtte ideen om at “Kurd” ikke var en etnisk benevnelse. Hamza slår fast at “Persere kaller Daylamites for ‘Kurdere av Tabaristan’, og Badouin for ‘Kurdere av Assyria’.” Hva noen middelalder Persere gjorde eller ikke gjorde i følge Hamza er neppe materiale for Kurdere eller deres etniske historie. Andre mer respekterte middelalder historikere som Tabari, Ya’qubi, Mas’udi, Yaqut, Jayhani, Juwayni, Rawandi, Miskiwayh og Mustawfi, likestiller Kurdere med Arabere og Tyrkere som ekte etniske grupper.

Comments are closed.