REPUBLIKKEN AV KURDISTAN
Skrevet av: Dr. A. Ghassemlou (sent 1970s / oversatt av r.m.k)
20 August, 1941, gikk de Sovjetiske, britiske og de Amerikanske allierte Hærer inn i Iran. Reza Shahs diktatur ble erstattet med en svak regjering, med base i Tehran og uten noen kontroll over den sørlige del av landet, som var
under Britisk og Amerikansk okkupasjon, heller ikke de nordre deler av landet, som var okkupert av Sovietunionen. Forskjellige demokratiske retter ble bevilget til det voksende antallet politiske partier i landet.
Mahabad området var ikke okkupert av Britene, Amerikanere eller Sovjetunionen. Dette var et område med en lang tradisjon av Kurdisk nasjonalisme.
I september 1942, ved å gripe en stor mulighet, presenterte Kurderne den første kurdisk politiske bevegelse, Komala J.K ( Jiani Kurdistan = gjennfødelse av Kurdistan ).
Den rent nasjonalistiske Komala, ledet av urban middelklasse intellektuelle, fikk snart stor støtte i byene og på landet. På tross av dets delvis lovlige status, hadde ikke Komala noe nøye definert politisk program og ikke noen solid organisert rammeverk. Ny ledelse ble valgt i 1943.
Den demokratiske bevegelsen i Kurdistan vokste snart fra system oppbygningen til Komala. Det var et åpenbart behov for en bredere politisk utsikt, for et politisk program i overensstemmelse med tidene og for en organisasjon i stand til å lede ti tusenvis av medlemmer. Et nytt parti ble grunnlagt i 1945, det Kurdiske Demokratiske parti, som alle medlemmene av Komala sluttet seg til. En fremtredende intellektuell og respektert
politisk og religiøs figur, Qazi Mohammed, spillte en stor rolle i dets stiftelse. K. D. P. presenterte et program som inneholdt åtte nøkkelpunkter:
1) Kurdere i Iran må forvalter deres egne lokale saker og bevilget autonomy innenfor Irans grenser.
2) De må få tilatelse til å studere i deres eget morsmål . Det offisielle
administrative språk i Kurdiske territorier må være Kurdisk.
3) landets Konstitusjon må garantere at councillors fra Kurdistan blir valgt til å ta seg av all sosiale og administrative saker.
4) Statlige tjenestemenn må velges av den lokale befolkningen.
5) en generell lov bør gi basisen for enighet mellom bønder og landeierne for å beskytte begge siders fremtid.
6) K. D. P. kjemper for å komplettere broderskap og enhet med Azerbaijani folket og med minoritetsbeboeren i Azerbaijan (Assyrere, Armeniere, osv.)
7) K. D. P. forplikter seg til å fremme landbruk og handel; til å videre utvikle utdannelse og folkehelsen; fremme den åndelige og materielle velbehaget til det Kurdiske folk og til den beste bruken av de naturlige ressursene i Kurdistan.
K. D. P. krever frihet for politisk handling for alle folk av Iran slik at landet kan glede seg over framgang.
Fordi dette program reflekterer det Kurdiske folks aspirasjoner, fikk den hurtig støtten fra det meste av befolkningen.
De spesielle forholdene i både Kurdistan og i Iran på den tiden oppmuntret vanligvis de demokratiske kreftene til å fortsette på offensiven.
24 Januar 1946, på et stort møte der delegater fra alle områder
omkring Saqqez deltok, ble den første Kurdiske republikk proklamert og Qazi Muhammed, lederen av K. D. P., valgt til President.
Denne republikken varte mindre enn ett år, men utrustet med en bemerkelsesverdig dynamik og klarte å nå mangen av målene som var formulert i K. D. P. Sitt program. Kurdisk ble det offisielle språket i administrasjonen og i skolene. Adskillige Kurdiske tidsskrifter oppstod jevnlig, viktigst i Kurdistan, K. D. P. Sin avis, Halala (Tulipan), et blad for kvinner, og Grougali Mindalan , et barnas magasin. Det første Kurdiske teater ble grunnlagt. Kurdiske kvinner begynte å spille en aktiv rolle i sosialt og politisk liv for først gang. Takket være den hurtige utviklingen av direkte handel med U.S.S.R., økonomien begynte også å forbedre seg. Eiendommene til landeiere som flyktet fra Kurdistan gikk for å samarbeide med Tehrans Myndigheter, ble fordelte til Kurdiske bønder og til Barzani familier som ble forfulgt av irakiske myndigheter, og fant tilflukt i Mahabab. Imidlertid var der ikke noen agrarisk reform tilgrensende Iranian Azerbaijan, liknende den som ble iverksatt i K. D. P. Sitt program. Myndighetene i Republikken strevet med å gjennvinne interessen fra bøndene og landeiere. Topp jobbene i administrasjonen, som til da bare var besatt av Persere og Azerbaijanere, ble nå gitt til Kurdere. Den Keiserlige Iranske Hær og politi ble oppløst og
erstattet med en Nasjonal Hær og gerilja styrker (Det var i Mahabad at ‘Peshmarga’ ble tillført de milliteret for første gang). (’peshmarga’ i Kurdisk betydning, er’de som er beredt til å dø for Kurdistan’ )
Republikkens røde, hvite og grønne flagg med en sol i midten, ble pyntet med korn av hvete som omkranset solen, og med en halefjær i midten; sola for frihet, halefjæren understreke betydningen av utdannelse. En godt kjent
Kurdisk sang ble til den nasjonale sangen:
0 Fiender, Kurdisk-Talende folk finnes enda
ikke La noen si: Kurdere er ikke mer
Kurderne lever enda,
vårt flagg skal aldri falle.
Kabinettet bestod av tretten Ministere, samt en krigs Minister og en utenlandsk Sekretær, Da ingen Parlament var blitt valgt ennå, var der ikke noen lovgivende organ, derfor ble lover utgitt av presidentpåbud. Men alle rettslige
oppgaver ble behandlet av Høyesteretten og Justisdepartementet.
Myndighetene begynte sette opp en lokal administrasjon for Republikken. Den nøyaktige statusen av den nye myndigheten var enda ubestemt:
var det en autonom regional myndighet eller en fullt uavhengig republikk? Den offisielle betegnelsen for den nye kroppen var `staten av den Kurdiske Republikk`, (Dawlati Djumhouri Kurdistan), men den var også kjent som det ‘Nasjonale Myndighet av Kurdistan’ (Houkoumati Milli Kurdistan), som i Azerbaijan.
Kurdiske Myndigheter i Mahabad hadde enda ikke definert sine egne ambisjoner..
Den 23 April l946, signerte Myndighetene av Azerbaijan og
Kurdistan et traktat av vennskap. Det hadde sju artikler:
1) representantene av de to Myndighetene vil bli akkredittert i hverandres territorium når de enn måtte betrakte det nødvendig.
2) I Azerbaijani territorium
med en majoritet av Kurdisk befolkning, vil Kurdiske administratorer bli utnevnt, og omvendt.
3) De to Myndighetene setter opp en kommisjon som behandler økonomiske spørsmål og de vil stå til annsvar for lederne av de to
Myndighetene.
4) Når nødvendig, vil Azerbaijan og Kurdistan forme en militærallianse som sørger for gjennsidig støtte
5) Enhver forhandling med Teheransk Myndighet skal ha godkjenningen av begge Myndighetene.
6)Myndigheten i Azerbaijan må bidra til utviklingen av Kurdisk språk og kultur blant Kurdere i Azerbaijansk territorium, og omvendt.
7) Uansett hvem som prøver å undergrave den historiske vennskapen,
den demokratiske enheten eller den alliansen mellom de to folkene skal straffes av de to Myndighetene.
Etter å ha sagt alt dette, er det et faktum at de to Myndighetene hadde forskjellig tilnærming til innvendig politikk. I Azerbaijan tok myndighetene bøndenes og arbeidernes krav inn i
betraktning og annbrakte på et stort program, økonomiske og sosiale reformer, mens i Kurdis tan var dagens sak: nasjonal enhet uten fordom i favør av den
populære strata av samfunnet. Da det Kurdiske samfunn var stod mer tilbake sosialt og økonomisk, var målene som var lagt frem meget mere beskjedne.
Der var fremdeles et problem, det med å tegne opp grensene mellom de to Myndighetene.
Store utvidete diskusjoner trengtes for å fastsette statusen av regionen vest for innsjøen Urmiah, særlig byene av Khoy, Salmus (Chalpur), Urmiah (Rezaiyeh)
og Miandouad.
Men våren 1946 var disse spørsmålene andre prioritet. Hovedprioriteten var forsvaret av de to statenes eksistens mot trussel fra den Amerikansk og Britisk støttede Tehranske Myndighet. Traktaten mellom Kurderne og Azerbaijanerne var en stor fordel for de to folkene og var, ikke overraskende, meget dårlig mottatt i Tehran.
K. D. P. var en av grunnleggerne av en front som også inkludert Tudeh partiet og det Demokratiske partiet av Azerbaijan, i tillegg til tre andre
progressive partier.
Iransk Kurdistan ble følgelig en base for alle de demokratiske kreftene i Iran.
Republikken av Kurdistan var også et senter for samarbeid og solidaritet mellom alle de forskjellige delene av Kurdistan gjennom hele MidtØsten.
Kurdiske patrioter ble ønsket varmt velkommen: flere tusen Barzaniere
og representanter fra Kurderne i Tyrkia, Iraq og Syria ble hjertelig mottatt i Mahabad.
Hele den Kurdiske nasjon så på Republikken Mahabad som et symbol på deres aspirasjoner og håpet at det ville bli sentrum av en kamp for frigjøringen av hele Kurdistan.
Imidlertid, på den tiden, den politiske situasjonen i Iran , særlig `status quo` garantert av Angloamerikansk okkupasjon av området sør for Saqqez, forhindret Kurdisk Republikk
fra å frigjøre Saqqez, Sanandaj og Kermanshah.
Republikkens suverenitet bredte seg nordover fra Saqqez over hele den nordlige delen av Iransk Kurdistan, et område med en befolkning beregnet til en million.
I overensstemmelse med Tehrans bestemmelser, begynte de Allierte styrkene å forlate Iran seks måneder etter slutten av krigen. De Sovjetiske styrkene flyttet ut av de nordlige områdene av landet et par måneder etter det AngloAmerikanske troppenes avreise.
For lang tid tilbake undertegnet Iranske og Sovjetiske Myndigheter en enighet som tillot Sovjetisk deltagelse i utnyttelsen av olje i nord Iran.
Sent i mai 1946 var der ingen Sovjetiske tropper igjenn på Iransk territorium.
Høsten 1946, presenterte Myndighetene i Iran en kampanjne for å organisere valg gjennom hele landet. Disse “frie“ valg krevde angivelig tilstedeværelsen av Iranske myndigheters tropper i Kurdistan og i Azerbaijan for å overvåke prosedyrene.
I Desember rykket den Keiserlige Hæren ut mot Azerbaijan. Den Azerbaijansk bevegelse brøt sammen nesten uten motstand, og dets ledere søkte tilflukt i U. S. S. R.
Den Nasjonale Myndigheten av Azerbaijan falt 17 Desember 1946, og snart etter rykket Irans tropper også inn i Mahabad.
Igjen møtte den Keiserlige Hæren ingen bevæpnet motstand, Men lederne av Republikken, ført av Qazi Mohammed, forble på stedet. Bare Barzaniene trakk seg tilbake, til Naqadeh og Uchnu.
I Azerbaijan ble tusenvis av demokrater massacrert av ubestemte bevæpnede styrker, mens Shahens generaler vendte det blinde øyet til. Men i Kurdistan bestemte den Iranske Hæren seg for å vinne tid. Når det gjaldt Barzaniene, de avventet enda utfallet av forhandlingene ledet i
Tehran ved en delegasjon ført ved Mullah Mustafa.
Denne falske sikkerheten varte ikke lenge,- Sent i Desember ble Qazi og adskillige andre Republikanske ledere arrestert,- Mustafa Barzanis forhandlinger
brøt sammen,- 22 Februar 1947 rykket Iranske Hærer inn i Naqadeh,- Barzaniene trakk seg tilbake mot Iran-Irak grensen og klarte å stå imot angrepene fra de Keiserlige Hærene, som led store tap. Mange Keiserlige soldater og offiserer ble tatt til fange.
13 April gikk Barzaniene inn i Iraq.
Imens avvepnet Iranske styrker tilhengerne av Republikken,- bare de stammene som samarbeidet med Tehrans Myndigheter, og hjalp dem i kampen mot Barzaniene, fikk beholde våpnene sine.
Etter en formell rettsak foran en militærdomstol, ble Qazi Mohammed, hans bror Sadr Qazi, og hans fetter Seif Qazi dømt til døden.
På grunn av populariteten til Qaziene, nølte de Iranske myndigheter en stund før utføring av militærdomstolens avgjørelse. Men 30 Mars 1947 ved soloppgang, ble Qazi og hans to følgesvenner ført til Mahabads Tchouar Tchra torg av en stor styrke Iranske tropper, og hengt. Massehenrettelserer fulgte snart etter
i de andre byene av Iran Kurdistan.
Under Sheikh Abmed, deres åndelig leder, flyktet de fleste Barzaniene, spesielt kvinner og barn, til Iraq. Men Mustafa Barzani hadde liten tillit til Myndighetene i Baghdad, så 27 mai ledet han 500 menn over den Tyrkiske grensen, to dager senere gikk de inn i Iran.
10, 000 tropper ble sendte mot dem. Slaget fortsatte i tre uker, til 18 Juni 1947,-etter å ha reist over 300 km-, krysset Barzanis styrker Elven Arax og gikk inn i Sovjetisk territorium.
En grundig analyse av hvorfor den Kurdiske Demokratiske bevegelse sviktet, er hinsides rekkevidden av dette essayet . Imidlertid kan vi fremheve noen generelle svakheter, særlig i dets lederskap.
Det ville vært umulig å forme nok dyktige, dedikerte politikere* og erfarne militære i de elleve månedene av Republikkens eksistens, og denne mangelen manifestert seg i hver sfære. Ytre faktorer spillte også en viktig rolle.
Tehrans Myndighet som var fast bestemt på å undertrykke de progressive bevegelsene i Azerbaijan og Kurdistan ble støttet av de Anglo-saxiske
kreftene, especiafry Amerika. Dessuten møtte Tehrans regime liten vanskelighet med å nøytralisere Sovjetisk politikk i Iran.
Imidlertid, gitt den politiske og militære sårbarhet til Tehrans Myndighet, og den store populariteten til Republikken av Kurdistan, kunne de Kurdiske styrkene satt opp en effektiv motstand, som Barzans’ erfaring viste seg, godt kunne blitt vellykket.
” Anmerkning: 54 år etter fallet til den Kurdiske Republikk av Mahabad, er det enda for få individer blant Kurdiske politiske organisasjoner som er i stand til å forstå og monopolisere de internasjonale politiske og historiske mulighetene.
” Mangen av de gamle karakteristikkene som forhindret det kurdiske nation fra å oppnå målene sine lever videre bare i en ny form og under nye navn.
” Tross de ytre og geopolitiske faktorer, er Kurdiske partier og deres og lederskap i høy grad ansvarlig for de feilene som ble gjordt av Kurdiske bevegelsene i løpet av det siste århundret.
” Erfaringene i sydlige Kurdistan (Iraqi Kurdistan) i de siste ni årene er et godt eksempel. Enda en gang feilet Kurderne fullt ut,og klokelig, å utnytte situasjonen som ble skapt i ettervirkningen av GulfKrigen, 1991. Skulle KDP og PUK ikke klare å bringe frem et forent parlament vil de bli de forbannet av historien uten hensyn til alle andre involverte faktorer.